St. Torfinn menighet sin historie

Den Katolske Kirke i Norge forsvant ved innføring av reformasjonen i 1537. I 1840-årene ble den via den svensk-norske dronning Josephine gjeninnført i Norge og St. Olav menighet ble opprettet og kirke bygget i Oslo (innviet i 1856).

I begynnelsen ble menighetene i Norge opprettet for katolikker og arbeidsinnvandrere som allerede var bosatt i landet, men størrelsen på kirkebygg og eiendommer tyder på at håpet om vekst var stort, og Den Katolske Kirke anså Norge som en misjonsmark,

I 1922 fantes det 2598 registrerte katolikker her i landet fordelt på 12 menigheter. I mars 1922 ble biskop J.O. Smit utnevnt og allerede i april samme år kunngjorde han at det skulle opprettes katolsk misjonsstasjon på Hamar.

Dette førte til heftige diskusjoner i avisen Hamar Stiftstidende, og opphetet stemning i lokalmiljøet, men den første katolske messe etter reformasjonen  ble feiret på Hamar i Folkets Hus i Østregate 2.påskedag 1923. På tross av bare 3 katolske familier bosatt på Hamar forteller referatet i Hamar Stiftstidende at salen var fylt til trengsel av interesserte fremmøtte.

Menighetsopprettelsen på Hamar fulgte en vel utprøvd strategi, først skaffe lokaler til messefeiring. Dette ble gjort av de katolske familiene, via B.H. Drenth som kjøpte en villa i Heidemannsgate, det vil si i samme kvartal som kirken befinner seg i dag.

Neste punkt var å finne en prest og Carl Kjelstrup, en nordmann, ble utnevnt som sogneprest.

Det tredje punktet var å finne en kongregasjon av søstre som kunne ta seg av det praktiske menighetsarbeidet, drive barnehage og undervisning av menighetens barn samt sykepleie på et eget sykehus. På denne måten synliggjorde Kirken troen i praksis, man fikk møtepunkter i lokalmiljøet og det øvrige samfunn rundt menigheten.

I Holland var det på 20-tallet stor misjonsiver og en kongregasjon st. Karl Borromeussøstre ble sendt til Norge (Molde) i 1923.

2.påskedag 1924 ankom de første to søstre Hamar og 29. mai ble kapellet i villaen innviet av biskop Smit assistert av sogneprest Kjelstrup og en hollandsk pater. Kapellet fikk navn etter den historiske Hamarbiskopen, Den hellige Torfinn (1278-85)

1. november 1925 ble menigheten offisielt opprettet og de to fylkene Hedmark og Oppland som tidligere hadde tilhørt St. Olav ble nå St. Torfinn menighet.

Menighetens vekst

Allerede 13. september 1925 ga biskop Smit fermingens sakrament til 8 konvertitter. Blant disse finner vi Sigrid Undset, den senere nobelprisvinneren i litteratur (1928). Hennes deltakelse i kirke og menighetsliv hadde stor betydning både innad, med hensyn til økonomi, og utad når det gjaldt menighetens anseelse.

Etter hvert som søstrenes innsats og virksomhet vokste trengte de hele villaen til sykehus og bolig. Sigrid Undset kjøpte naboeiendommen Torggaten 113 og der ble det innredet prestebolig i 2. etasje og 1. etasje ble møtelokale for menighetens foreninger og skole for katolske barn. På skolen ble det servert skolemat, også den bekostet av Sigrid Undset.

I slutten av 20-årene fantes det tre foreninger i menigheten. Møtene i disse foreningene inneholdt som regel foredrag, bevertning som søstrene stod for og gjerne en pengeinnsamling til et gitt formål. Disse møtene styrket samholdet i menigheten, presten var selvsagt til stede, foredragene var ofte om katolsk trosliv, samtidig som det også var rom for samfunnsmessige verdispørsmål og allmenne kulturinnslag. Dette skapte også grobunn for at folk utenfor menigheten kunne møte opp.

Både i etablering og vekst i menigheten var st. Karl Borromeussøstrene helt vesentlige. De bar det økonomiske hovedansvar for prestens kost og losji og dekket mye av menighetens løpende utgifter. De var økonomisk uavhengige og arbeidet deres ble regulert av en avtale mellom biskopen og Moderhuset inngått i 1925. I 1932 bygget de et nytt sykehus i tilknytning til villaen hvor de bodde. De var også flinke til å knytte til seg dyktige leger og ble tidlig spesialisert i helsevesenet, St. Torfinn øyeklinikk ble etter hvert landskjent. Samtidig som de hadde denne utadrettede virksomhet så de også fremover og kjøpte systematisk opp naboeiendommer og det er disse eiendommer menigheten i dag sitter på.

St. Torfinn kirke.

29. april 1938 ble grunnstenen til den nye St. Torfinn kirke innviet og kirken ble vigslet 3. september 1939 av biskop Mangers. I anledning av st. Karl Borromeussøstrene var 100 år så var det også her søstrene som stod for det finansielle. En kuriositet er at det slitesterke kirkegulvets fliser er av samme slag som man finner i søstrenes moderhus i Maastricht.

St. Torfinn menighets barnehage

Hamars første barnehage så dagens lys i 1940. Ledelsen var det søster Sunniva som hadde studert barnehagepeagogikk i Holland, som stod for og sr. Assumptia var medhjelper. Utstyret i barnehagen var enkelt, men det var et mål at barnehagen skulle være for alle. I 1942 var det 50 barn fordelt på to partier og skolepengene var kr 7,- pr måned. Barnehagen fikk eget bygg i 1961 og ble en sterk institusjon i Hamar.

Grunnet nye lover og forventninger om livssynsnøytralitet ble den katolske barnehagen avviklet i 1983, men lokalene ble leid av kommunen og fortsatte sin drift i kommunal regi frem de flyttet virksomheten noen år senere. Det er dette huset som vi nå kaller Sunnivahuset.

 

Krigsårene

Da kirken ble innviet i september 1939 var det flere av de inviterte som ikke kom på grunn av den spent verdensituasjonen, men det ble innsatt en ny sogneprest, hollenderen Hugo van der Vlugt.

Biskop Mangers sendte ut et hyrdebrev 16.april 1940 der han ba presteskapet om å holde motet oppe og bevare sinnsroen. Pater Hugo van der Vlugt som var menighetens frittalende prest ble arrestert i 1942, og 5. mars 1943 døde han i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.

Pater van der Vlugts siste ord var :

Hils alle hjemme i Norge. Jeg har bare levet for Norge, og hvis jeg ved min død kan gjøre noe godt for den norske misjon, så dør jeg med glede.

Han var blitt norgespatriot og ble martyr for Kirken.

Denne hendelsen og strammere regime fra okkupasjonsmakten tvang biskop Mangers til å gi prestene et påbud om å unngå all provokasjon 1. september 1942 og i hyrdebrevet for fasten 1944 minner han om de kristnes kjennetegn, nestekjærlighet også mot vår bitreste fiender.

Men utfordrende var det da de tyske militære ville holde messe i kirken, og det ble løst ved at lokalmenigheten fikk lov til å gå til messe i søstrenes kapell.

Økonomisk var også denne tiden utfordrende for menigheten som ikke lenger kunne forvente noen tilskudd fra andre europeiske søsterkirker og katolske organisasjoner.

Øyeklinikken ble også rammet da lederen, dr. Per Riise satt i tysk fangenskap og bare ble hentet ut under spesielt kompliserte tilfeller og da fikk operere bevoktet av tyske soldater.

En ny tid – stabilisering og generasjonsskifte

I 1949 var det 100 år siden Hamar ble opprettet som kjøpstad og dette ble feiret ved å lage et stort jubileumsarrangement ute på Domkirkeodden for slik å knytte båndene tilbake til Hamar som historisk kjøpstad bygget opp rundt bispeborg og den gamle domkirken. I denne sammenheng ble menigheten invitert til deltakelse, og det var prosesjon fra st. Torfinn kirke og ut til domkirkeruinene hvor det ble feiret en storslagen pontifikalmesse.

Dette var det siste arrangementet Sigrid Undset deltok på i menigheten, hun døde 12 dager senere og dette markerte på mange måter et generasjonsskifte

I løpet av 1950-årene var menighetstallet kommet opp i 250, nye kulturpersonligheter konverterte og ble en del av menighetslivet og både søstrene og menigheten trengte bedre lokaliteter. Den gamle villaen ble revet i 1957 og erstattet av et nybygg til sykehuset, barnehagen vokste og fikk som nevnt over nytt bygg i 1961. Den gamle prestegården ble revet og nybygg med prestebolig og menighetssal stod ferdig i 1974.

Endringer kommer

Som andre menigheter merket st. Torfinn de store endringene i kjølvannet av Det annet vatikankonsil (1962-65), det mest synlige i kirkerommet var det nye alteret som ble tilført og som prestene nå begynte å stå bak med ansiktet vendt mot menigheten under messen. Alle menigheter måtte nå også ha et menighetsråd, dette kom i 1970 på Hamar.

En ny sykehuslov (1969) hadde som konsekvens at de 12 søstrene flyttet kommuniteten ut fra øyeklinikken og over i en egen villa i Aluvegen i 1972 og de økonomiske tette bånd mellom menigheten og søstrenes sykehusarbeid forsvant. En del av søstrene begynte å jobbe ved Hamar sykehus.

Det samme skjedde med barnehagen, ny barnehagelov (1954) ga gradvis større statlig innflytelse også i private barnehager og den siste søsteren avsluttet sitt arbeid der ved 40-årsjubileet i 1980. I 1992 var det fortsatt 6 søstre som bodde i Aluvegen, men grunnet sviktende nyrekruttering ble kommuniteten nedlagt i 2000 og de gjenværende søstrene flyttet til Moss. Da hadde de vært et trekk i bybildet og en av de bærende krefter i menighetslivet i 76 år.

Økonomisk og praktisk ble det også merkbart at ting endret seg i Europa. De økonomiske midler som menigheten tidligere hadde mottatt fra Nederland og Tyskland skrumpet inn og biskop Gran understreket i 1990 at menighetene måtte bli mer selvhjulpne. Samtidig hadde menigheten fått merke prestemangelen da det etter pastor Duins død i 1985 ikke ble fast bemanning på Hamar og menigheten måtte nå ta større del i undervisning av barn og feire ordets gudstjeneste.

Sammen med de praktiske og økonomiske endringer har det hele tiden vært endringer i menighetsmassen. Dette har skjedd ved at menighetens sogn har blitt endret (innskrenket) rent geografisk da nye menigheter har blitt opprettet på Lillehammer, Kongsvinger og Gjøvik. Dette har redusert menigheten, økningen har kommet ved tilflytning.

Den første gruppe av flyktninger som kom til menigheten var tsjekkere som kom i 1948 etter kommunistisk maktovertakelse.

Fra 1956 kom det ungarske flyktninger og på 1970 tallet kom vietnamesere.

I tillegg til flyktninger har det alltid vært en viss arbeidsinnvandring og nordmenn som har giftet seg med utenlandske katolikker (Særlig Filippinene). På denne måten har enkeltpersoner og familier med forskjellig nasjonalitet hele tiden beriket og utfordret fellesskapet. I dag (2017) er de største ikke-norskfødte gruppene polakker og litauere.

Dette sammendraget av menighetens historie er i hovedsak basert på Ragnar Pedersens artikkel i Hedmarksmuseets publikasjon «Fra Kaupang til bygd» 2010